Før vi ser hvor vi er på vei hen

Et lite andaktsord ei god uke inn i unntakstilstanden

Det har vært noen underlige dager – ingen skole, ingen barnehage, ingen steder å være sammen. ”Intet menneske er en øy”, skrev poeten for fire hundre år siden, men i over ei uke har vi prøvd å leve litt som om vi var dét; øyer uten broforbindelse eller tunneler. Eller: Forbindelser er det vel mellom oss. Det ser vi kanskje enda tydeligere i tider som denne: Vi er mange som ber for hverandre, mange som står klare til å hjelpe, til å bruke tid i telefonen, på nett; til å være der for hverandre, selv om vi ikke kan samles ansikt til ansikt. 


Mange er redde. Det er ikke rart, for viruset som spres truer liv og helse, og konsekvensene er store for økonomi og arbeidsliv. Vi er alle bekymret for noen. 

I kirken snakker vi ofte om å være redde – eller heller: At vi ikke skal være redde . ”Frykt ikke”, har vi lest, så det sier vi. ”Vær ikke bekymret”, står det, ”la ikke hjertet bli grepet av angst”. Av og til hører vi det sagt slik at det virker liksom for lett; det kan klinge hult, som om ordene blir en skuffe vi skyver frykten på avstand med, mer enn noe som kan bære oss gjennom bekymringene.
     Men vi tror ikke på å skyve frykten unna, vi tror ikke på lette løfter, vi tror på ham som ikke etterlater oss alene, samme hvor ensomme vi måtte være. Det er som da vennene hans var langt fra land, og båten kjempet i bølgene. Om de var redde, står det ikke noe om, men at folk kan bli redde, vet vi fra før. Og de visste det vi vet: At vannet er farlig, at det som omgir oss og omslutter oss kan reise seg mot oss og vaske oss bort. ”I vannet bor det farlige, der holder Leviatan til”, hadde de lært, ”det var midt i vann og kaos og fare at Gud ga oss landjorden å leve på da verden ble til.” Ingen av oss kan gå på bølgene. Ingen av oss kan fri hverandre fra det vonde, men Gud kan. Og så kommer han til dem, Jesus, gående på vannet, for han trenger ingen bro over uroen eller noen tunnel under det vonde for å være hos oss.

Til øya jeg kommer fra, går det ei bro – ei høy bro, du ser ikke Karmøy når du kjører opp på broen, du ser bare veien du er på. Av og til, mens jeg vokste opp, sang vi Karmøysangen på vei opp på broen hvis vi var på vei hjem etter ei tid borte. Om noen synger Averøysangen i Atlanterhavstunnelen eller på Storseisundbroa vet jeg ikke, men om du gjør det, så gjør det på den riktige måten: Du skal synge før du ser det du er på vei til, mens du ennå bare ser veien dit.
      Det er det vi gjør i kirken hver gang vi synger ”Deg være ære” i en gravferd eller ”Fylt av beven foran ukjent fremtid” i en barnedåp. Vi synger før vi kan se målet med det blotte øye, mens vi ennå bare ser veien foran oss. Mer trenger vi ikke – ikke fordi vi tror blindt på at alt alltid går bra, men fordi Han vil være hos oss. Og da skal ”verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen skapning … kunne skille oss fra Guds kjærlighet” (Rom 8,38-39a).


Sigurd sokneprest

0 0
Feed